Noe å skrive hjem om

Øvre Frednes kan bli et nasjonalt anerkjent parkanlegg – om vi tar de riktige valgene i dag.

Mange viktige kulturminner har gått tapt siden krigen. Noe ble skadet og tilintetgjort under krigen, naturlig nok – men dessverre har vi lidd de største tapene etter krigen. Unaturlig nok.

De fleste av oss har opplevd steder i Europa hvor gammel herskapelighet er ivaretatt eller tilbakeført. Kanskje på en vingård i Italia, på et Château i Frankrike, et teater i Polen, eller et gods i England. Ikke trenger man reise lengre enn over grensa for å finne herskapelige omgivelser på en härrgård i Sverige. I Norge er det bittelitt lengre mellom de arkitektoniske skattene.

Uten å gå for dypt inn i historietimen, hvor man selvsagt kjapt kan nevne ulike årsaker, som at det handler litt om mangelen på norsk adel, litt på grunn av at Norge lenge var under Danmark, litt på grunn av tankesettet til jordnære nordmenn som ikke har prioritert arkitektonisk ekstravaganse i like stor grad som våre europeiske venner…. Og mye på grunn av mangel på bevaringskunnskap frem til de siste tiår. 60/70-tallet var brutalt hva angikk å dose ned det gamle og få opp noe nytt.

Dermed er det litt sjeldnere at storslåtte offentlige områder kan oppleves slik man hyppig kan i øvrige Europa.

Men.. De finnes! Noen av dem rett foran nesen vår. Alle indikatorer peker mot at om 10, 20 og 30 år kommer dette til å prioriteres mye høyere enn det gjør i dag. Vern, fredning og en generell bevisstgjøring og holdningsendring er essensielt for at våre bybilder ikke forringes i ekspressfarten mot «noe nytt og flott».

Mangel på vern gjør feks. at eierne av Villa Frednes kunne malt hvit Jotaplast over takmaleriene og eikeutskjæringene i dette renessansebygget og satt opp tre hybelleiligheter bare i denne mektige hallen/gangen med nesten 8 meter takhøyde. Heldigvis for bygget, har det nå eiere som brenner for kulturarv og som ikke i sin villeste fantasi kunne tenkt seg å gjøre noe slikt.

 

Men hva er kulturminner, egentlig? Og hvorfor er det så viktig å forstå verdien av dem?

Kulturminner og kulturmiljøer representerer samfunnets felles verdier. De er unike og uerstattelige kilder til kunnskap og opplevelser og er miljø- og samfunnsressurser som kan gi grunnlag for lokal utvikling og kulturell, sosial og økonomisk verdiskaping.

Viktige begrunnelser for å arbeide med kulturvern og ivareta kulturminner ligger i at de bidrar til følelsen av identitet og rotfeste for enkeltmennesker og grupper, skaper forståelse for at egne tradisjoner representerer noe verdifullt, og gir premisser for hvordan samfunnet skal utvikle seg videre.

Dermed bidrar kulturminnene både til å skape trivsel hos den enkelte og til bærekraftige samfunnsforhold, til å gjøre folk trygge på deres egen kulturelle identitet, og til å skape åpne og tolerante samfunn.

(Wikipedia)

Kortere, og mer praktisk oppsummert – er kulturminnene våre noe å skrive hjem om.

Det er ikke mange turister som kommer til en by og skryter av at de har vært på mastodontbygget Coop Extra eller på et praktisk og tilgjengelig NAV-bygg. Ei heller at de passerte en megabarnehage som virkelig så ut til å romme ekstra mange mennesker. Nei. De skryter av det vakre museumsområdet med de vakre blomstrende trærne, om det gamle trehuset med sjarmerende kafé, hvor de serverte nydelig fiskesuppe på brygga. De tar bilder ved siden av historiske bygg og i vakre omgivelser. Vi må være vårt ansvar bevisst.

Se bilder: Når Porsgrunn smiler

 

La oss zoome ut litt. Tenk om vi skulle byttet ut Frognerparken med et nytt, praktisk sykehus. Tenk om vi skulle bygge et nytt kjøpesenter i Slottsparken. Man gjør bare ikke det. Noen ting er for viktig å bevare til at vi i det hele tatt kan vurdere det. Noen steder må få stå som pilarer for en by. Vi trenger disse grønne lungene hvor mennesker skal kunne ferdes og kjenne på stoltheten av å tilhøre et sted som representerer noe ekstra. For å zoome ekstra langt ut: Se for dere et New York uten Central park. Ingen går en eneste meter innenfor parkgrensene selv om kvadratmeterpris absolutt kan forsvares. Men fjerner man hjertet, dør kroppen. Slik er det også med byer. Store som små.

Vi mener at Porsgrunn absolutt kan – og bør – være et slikt yndet sted. Men da må vi også være bevisst på hvilke valg vi tar for fremtiden.

Se mot Øvre Frednes. På bildet under vises tydelig tegn etter den gamle historiske hagen, hvor det tidligere har vært grusganger og blomsterbed i plenen.

 

Et vitne på hva som har vært  – og med enkelhet kan tilbakeføres og brukes som et offentlig tilgjengelig grøntareal for rekreasjon.

Ved å lage et samarbeid mellom privateide Villa Frednes og delvis kommunalt eide Øvre Frednes, kan vi skape et åpent areal, tilgjengelig for folk i området samt tilreisende. Ved å gjenreise en historisk hage inspirert av renessansen og landskapsstil, kan vi skape et parkanlegg som savner sidestykke. Vi ber politikere og beboere av Porsgrunn by om å virkelig ta et standpunkt i denne saken som i disse dager er ute til høring.

 

Frednesalleen før den ble revet til fordel for evangeliesenter og fotballbane. Kun få trær står igjen, i fare for riving.

En vinterdag utenfor Villa Frednes etter århundreskiftet. Frukthaven til venstre, sammen med lysthus, flaggstang og hekk.

 

Under kan det leses historiske notater om Øvre Frednes og det hageanlegg som en gang eksisterte. 

I Myklebys og Bruuns registreringer av Øvre Frednes dateres anlegget til ca. 1900 og karakteriseres som en sen variant av landskapsstilen. Det skal tidligere ha vært en regelmessig terrassehage i anlegget.

 

 

Følg oss gjerne på Sosiale medier. (VILLAFREDNES på Facebook, Instagram og SnapChat)

 

Les også: En bønn til Porsgrunn

Les også: Å male over en Munch i mangel av et lerret

 

 

Barnebursdag i hagen
Master bedroom

Ingen kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

MENU

Back

Share to